"Man has no Body distinct from his Soul" William Blake
"Kjenn hvordan fotsålene kontakter gulvet", sa Eva Lunde, min lærer på eurytmi-skolen. Kjenn hvordan føttene puster med jordens pust. Kjenn hvordan din akse møter de andres akse i jordens midtpunkt. Jeg kjente, jeg falt inn i min egen skikkelse, og noe falt på plass i meg selv. Jeg følte meg virkelig og tilstede i verden! Dette, noe så enkelt, som å gå langsomt, og kjenne kontakten mellom fotsålene og underlaget, dette forandret min måte å være i verden på.
23 år var jeg, og denne landingen i egen kropp var det som forandret alt. Jeg valgte den veien. Det var ikke en lett vei, skulle det vise seg. Uten at jeg var klar over det, hadde jeg startet på en vei som handlet om transformasjon. 10 år senere, på Odinteatret, fikk jeg undervisning av skuespillerinnen Roberta Carreri. Hun likte måten jeg beveget meg på, sa hun, fordi jeg "bråkte ikke når jeg satte føttene ned". Altså, noe hadde kommet ut av år med "Langsam Schreiten". Men, hva er det med deg? Spurte hun. Er du nærsynt? Hvorfor er du ikke nede på bakken? Roberta hadde teknikker som fikk meg til å bevege meg i timevis uten "hull" i konsentrasjonen. Dette var en ny nøkkel for meg - til min egen kreativitet, til god nattesøvn, og spesielt til det, som føltes så viktig: Jeg følte meg virkelig.
Min første prolaps fikk jeg 30 år gammel. 5-6 prolapser senere, kunne jeg si at jeg visste en god del om smerte. Jeg kjenner godt til anspenthet, dårlig pust, dårlig balanse og dårlig bakkekontakt. Jeg er ganske godt bevandret i det å bite tenne sammen og tette igjen lokket på følelsene. Jeg vet at dette er det som ga meg den følelsen av uvirkelighet, fjernhet og nummenhet. Følelsen av å ikke høre til i livet.
En vinterdag i 2006 inviterte en venn til "DokuDans" - en danseforestilling der danserne danset sine personlige danse-historier. En hadde innvandrerbakgrunn. Han sa: "Når jeg danser, tenker jeg ikke på hvor jeg hører til." Den setningen traff meg på en eller annen måte slik at jeg skjønte jeg at jeg måtte begynne å danse igjen. Dette førte meg til 5Rytmer, som var unikt på den måten at det ikke var noe mål, ikke noe resultat vi skulle fram til. Jeg kunne bare la de 5 Rytmene danse meg gjennom lag på lag av skulder og nakke-spenninger, "flink pike" og "redde verden"- strategier, traumer, og kjærlighets-sorger. Og det gjorde jeg.
På veien dukket det opp følelser, og ettersom jeg danset viste det seg nye veier til å bevege det som hadde satt seg fast. Den følelsen av tilstedeværelse som jeg kjente fra scenekunsten, viste seg oftere i selve livet. Dansens vei har helende muligheter i seg.
Nå kjenner jeg at jeg hører til her, i min egen kropp - og det er faktisk nok. Nok til å føle meg trygg, nok til å være meg, ganske enkelt. Det er stort, det fyller meg med takknemlighet. Og kanskje møter jeg også deg - på dansens vei. Det håper jeg.
23 år var jeg, og denne landingen i egen kropp var det som forandret alt. Jeg valgte den veien. Det var ikke en lett vei, skulle det vise seg. Uten at jeg var klar over det, hadde jeg startet på en vei som handlet om transformasjon. 10 år senere, på Odinteatret, fikk jeg undervisning av skuespillerinnen Roberta Carreri. Hun likte måten jeg beveget meg på, sa hun, fordi jeg "bråkte ikke når jeg satte føttene ned". Altså, noe hadde kommet ut av år med "Langsam Schreiten". Men, hva er det med deg? Spurte hun. Er du nærsynt? Hvorfor er du ikke nede på bakken? Roberta hadde teknikker som fikk meg til å bevege meg i timevis uten "hull" i konsentrasjonen. Dette var en ny nøkkel for meg - til min egen kreativitet, til god nattesøvn, og spesielt til det, som føltes så viktig: Jeg følte meg virkelig.
Min første prolaps fikk jeg 30 år gammel. 5-6 prolapser senere, kunne jeg si at jeg visste en god del om smerte. Jeg kjenner godt til anspenthet, dårlig pust, dårlig balanse og dårlig bakkekontakt. Jeg er ganske godt bevandret i det å bite tenne sammen og tette igjen lokket på følelsene. Jeg vet at dette er det som ga meg den følelsen av uvirkelighet, fjernhet og nummenhet. Følelsen av å ikke høre til i livet.
En vinterdag i 2006 inviterte en venn til "DokuDans" - en danseforestilling der danserne danset sine personlige danse-historier. En hadde innvandrerbakgrunn. Han sa: "Når jeg danser, tenker jeg ikke på hvor jeg hører til." Den setningen traff meg på en eller annen måte slik at jeg skjønte jeg at jeg måtte begynne å danse igjen. Dette førte meg til 5Rytmer, som var unikt på den måten at det ikke var noe mål, ikke noe resultat vi skulle fram til. Jeg kunne bare la de 5 Rytmene danse meg gjennom lag på lag av skulder og nakke-spenninger, "flink pike" og "redde verden"- strategier, traumer, og kjærlighets-sorger. Og det gjorde jeg.
På veien dukket det opp følelser, og ettersom jeg danset viste det seg nye veier til å bevege det som hadde satt seg fast. Den følelsen av tilstedeværelse som jeg kjente fra scenekunsten, viste seg oftere i selve livet. Dansens vei har helende muligheter i seg.
Nå kjenner jeg at jeg hører til her, i min egen kropp - og det er faktisk nok. Nok til å føle meg trygg, nok til å være meg, ganske enkelt. Det er stort, det fyller meg med takknemlighet. Og kanskje møter jeg også deg - på dansens vei. Det håper jeg.
Grete, "Hans og Grete"
|
Trollkjerringa, "Smørbukk"
|
Smådjevel
|
Gerda, "Snedronningen"
|
Snedronningen
|
|
|
|