"Man has no Body distinct from his Soul" William Blake
"Kjenn hvordan fotsålene kontakter gulvet" sa Eva Lunde, min lærer på eurytmi-skolen.
"Kjenn hvordan føttene puster med jordens pust. Kjenn hvordan din akse møter de andres akse i jordens midtpunkt".
Jeg kjente, jeg falt inn i min egen skikkelse, og noe falt på plass i meg selv. Jeg følte meg endelig helt virkelig og tilstede i verden.
Noe så enkelt som dette, å gå langsomt, og kjenne kontakten mellom fotsålene og underlaget, gjorde at jeg følte at jeg endelig "landet".
23 år hadde jeg levd på jorda, og denne landingen i egen kropp var det som forandret alt.
Jeg valgte den veien.
Uten at jeg var klar over det, hadde jeg startet på en vei som handlet om transformasjon.
10 år senere fikk jeg privatundervisning av min favoritt- skuespiller, Roberta Carreri i Odinteatret. Grunnen til at hun aksepterte meg som elev var at hun likte måten jeg beveget meg på. Jeg bråkte ikke når jeg satte føttene ned, som hun sa.
Noe hadde altså kommet ut av mange år med "Langsam Schreiten".
Men, hva er det med deg? Spurte Roberta. Er du nærsynt? Hvorfor er du ikke nede på bakken?
Roberta hadde teknikker i verktøykassen sin som fikk meg til å bevege meg i timevis uten "hull" i konsentrasjonen.
Dette var en nøkkel for meg - en helt ny og magisk nøkkel til min egen følelse av helhet, kreativitet og skaperkraft.
Det var også en helt magisk nøkkel til god nattesøvn, og spesielt til dette som føltes så viktig: Jeg følte meg virkelig.
Gjennom livet fram til da hadde jeg ofte kjent på en følelse av uvirkelighet, noe som opplevdes diffust og vanskelig å beskrive.
Da jeg var 30 fikk jeg min første prolaps i korsryggen, og 5 eller 6 prolapser senere kunne jeg si at jeg visste en god del om smerte, anspenthet, dårlig pust, dårlig balanse og dårlig bakkekontakt.
Jeg var også allerede ganske godt bevandret i det å bite tenne sammen og tette igjen lokket på følelser.
I dag vet jeg at det var akkurat dette som ga meg den følelsen av uvirkelighet, fjernhet og nummenhet, og følelsen av å ikke høre ordentlig til her i livet.
Hopp til en vinterdag i 2006, og en venn hadde invitert til "DokuDans" - en danseforestilling der danserne danset sine personlige danse-historier. En av de unge danserne hadde innvandrerbakgrunn. Han sa:
"Når jeg danser, tenker jeg ikke på hvor jeg hører til."
Den setningen traff meg på en eller annen måte slik at jeg skjønte jeg at jeg måtte begynne å danse igjen.
Dette førte meg til 5Rytmer, som var unikt på den måten at det ikke var noe mål, ikke noe resultat vi skulle fram til.
Jeg kunne bare la de 5 Rytmene danse meg gjennom lag på lag.
For hver dans kjentes det som et nytt lag ble skrelt av meg; Skulder og nakke-spenninger, "flink pike" og "redde verden"- strategier, traumer og kjærlighets-sorger.
På veien dukket det opp følelser som hadde satt seg fast.
Følelsen av tilstedeværelse dukket oftere opp i selve livet, ikke bare i dansen.
Nå kjenner jeg at jeg hører til her, i min egen kropp - og det er faktisk nok.
Nok til å føle meg trygg, nok til å være meg, ganske enkelt.
Det er stort, det fyller meg med takknemlighet.
Og kanskje møter jeg også deg - på dansens vei. Det håper jeg. Du kan lese HER for å se om du finner et tilbud som passer for deg.
Om du ikke finner noe som passer, kan du også KONTAKTE MEG og forklare nærmere hva du er ute etter.
"Kjenn hvordan føttene puster med jordens pust. Kjenn hvordan din akse møter de andres akse i jordens midtpunkt".
Jeg kjente, jeg falt inn i min egen skikkelse, og noe falt på plass i meg selv. Jeg følte meg endelig helt virkelig og tilstede i verden.
Noe så enkelt som dette, å gå langsomt, og kjenne kontakten mellom fotsålene og underlaget, gjorde at jeg følte at jeg endelig "landet".
23 år hadde jeg levd på jorda, og denne landingen i egen kropp var det som forandret alt.
Jeg valgte den veien.
Uten at jeg var klar over det, hadde jeg startet på en vei som handlet om transformasjon.
10 år senere fikk jeg privatundervisning av min favoritt- skuespiller, Roberta Carreri i Odinteatret. Grunnen til at hun aksepterte meg som elev var at hun likte måten jeg beveget meg på. Jeg bråkte ikke når jeg satte føttene ned, som hun sa.
Noe hadde altså kommet ut av mange år med "Langsam Schreiten".
Men, hva er det med deg? Spurte Roberta. Er du nærsynt? Hvorfor er du ikke nede på bakken?
Roberta hadde teknikker i verktøykassen sin som fikk meg til å bevege meg i timevis uten "hull" i konsentrasjonen.
Dette var en nøkkel for meg - en helt ny og magisk nøkkel til min egen følelse av helhet, kreativitet og skaperkraft.
Det var også en helt magisk nøkkel til god nattesøvn, og spesielt til dette som føltes så viktig: Jeg følte meg virkelig.
Gjennom livet fram til da hadde jeg ofte kjent på en følelse av uvirkelighet, noe som opplevdes diffust og vanskelig å beskrive.
Da jeg var 30 fikk jeg min første prolaps i korsryggen, og 5 eller 6 prolapser senere kunne jeg si at jeg visste en god del om smerte, anspenthet, dårlig pust, dårlig balanse og dårlig bakkekontakt.
Jeg var også allerede ganske godt bevandret i det å bite tenne sammen og tette igjen lokket på følelser.
I dag vet jeg at det var akkurat dette som ga meg den følelsen av uvirkelighet, fjernhet og nummenhet, og følelsen av å ikke høre ordentlig til her i livet.
Hopp til en vinterdag i 2006, og en venn hadde invitert til "DokuDans" - en danseforestilling der danserne danset sine personlige danse-historier. En av de unge danserne hadde innvandrerbakgrunn. Han sa:
"Når jeg danser, tenker jeg ikke på hvor jeg hører til."
Den setningen traff meg på en eller annen måte slik at jeg skjønte jeg at jeg måtte begynne å danse igjen.
Dette førte meg til 5Rytmer, som var unikt på den måten at det ikke var noe mål, ikke noe resultat vi skulle fram til.
Jeg kunne bare la de 5 Rytmene danse meg gjennom lag på lag.
For hver dans kjentes det som et nytt lag ble skrelt av meg; Skulder og nakke-spenninger, "flink pike" og "redde verden"- strategier, traumer og kjærlighets-sorger.
På veien dukket det opp følelser som hadde satt seg fast.
Følelsen av tilstedeværelse dukket oftere opp i selve livet, ikke bare i dansen.
Nå kjenner jeg at jeg hører til her, i min egen kropp - og det er faktisk nok.
Nok til å føle meg trygg, nok til å være meg, ganske enkelt.
Det er stort, det fyller meg med takknemlighet.
Og kanskje møter jeg også deg - på dansens vei. Det håper jeg. Du kan lese HER for å se om du finner et tilbud som passer for deg.
Om du ikke finner noe som passer, kan du også KONTAKTE MEG og forklare nærmere hva du er ute etter.
Deler
Gjennom å arbeide med Eventyrteater ble jeg kjent med mange rare deler av meg selv. Fascinerende hva som bor i oss!
Grete, "Hans og Grete"
|
Trollkjerringa, "Smørbukk"
|
Smådjevel
|
Gerda, "Snedronningen"
|
Snedronningen
|
|
www.ingridbrudevoll.com [email protected] [email protected] www.5rhythms.com/teachers/Ingrid+Brudevoll |
|