Om stor kjærlighet og teatermagi, og om å finne veien hjem

5Rytmer med Ingrid Brudevoll

Om stor kjærlighet og teatermagi, og om å finne veien hjem

6/6/2020

Om stor kjærlighet og teatermagi, og om å finne veien hjem
Intervju med Roberta Carreri fra Odin Teatret

Det skjedde i 1986. På Aker Brygge i Oslo. Et eller annet sted hadde jeg lest at Odin Teatret skulle komme, og jeg bare visste at det skulle jeg på. Jeg var ikke en erfaren teatergjenger, så jeg visste ikke at jeg måtte bestille billett. Ergo var det utsolgt og ingen billetter igjen da jeg møtte opp til angitt tid på det nye Black Box Teater. Men jeg følte meg overbevist om at det ville bli en løsning, så jeg ble stående – og det ble det. Jeg kom inn.

”Jeg var helt uforberedt på en teateropplevelse av dette slaget, og det gjorde et dypt og langvarig inntrykk. Slik husker jeg det nå 16 år senere: Vi blir vist inn i det ukjente teaterlokalet gjennom en labyrint av tykke røde forheng. Når alle har satt seg høres tre kraftige bank. Så: et brak! Det er forteppet som ramler i gulvet, og man får øye på den andre halvparten av publikum som sitter som et speil på den andre siden av scenen. Etter disse innledende sjokkopplevelsene blir man så utsatt for et konstant nærmest kakofonisk bombardement av sanseinntrykk bestående av blant annet: lyden av kniver og sabler som kvesses høylytt med tilhørende blodtørstige skrål, levende lys som suser gjennom rommet i en utrolig fart, spektakulært kostymerte skikkelser dukkende frem fra høyre og venstre, bakfra og forfra, ovenfra og nedenfra, avansert stemmebruk i alle tenkelige og utenkelige toneleier. Midt i alt dette er det liksom en tone som overdøver og gjennomtrenger alt – i mitt erindringsbilde. Det er lyden av Antigones sang mens hun blir senket – (ja, levende-) ned i scenegulvet/jorden. Ordene er like uforståelige som alt annet som foregår, hele forestillingen blir spilt på et ukjent språk som jeg senere finner ut er gammel koptisk dialekt. Men den skikkelsen og den røsten hadde en lang etterklang. Nærmest i sjokktilstand – hva i all verden var det som traff meg? Søker jeg til programmet for forklaringer. ”Antigone – the woman who said no” står det på rollelisten. ”The dance of the revolt which is buried alive”…. Jeg forstår ikke noe mer av forestillingen ut fra dette programmet. Men følelsen av å være truffet av noe varer lenge.”

fra ”Antigoneskikkelsen som opprører mot rasjonalitetens tyranni” av Ingrid B, Teatervitenskap UiO 2002.

”The instrument is the body and the melody is the soul” står det i programmet, som har bodd i bokhylla mi helt siden 1986. Dette første møtet vakte en stor nysgjerrighet på alt dette jeg ikke forsto. Jeg ble interessert i teater, og det forandret livet mitt. Da jeg så forestillingen var jeg på pedagogisk praksis midt i utdannelsen min som eurytmist. Jeg valgte å fullføre utdannelsen, men nå visste jeg at scenekunstfaget hadde flere dimensjoner som jeg absolutt måtte finne ut av.

Nå, i 2020, i virusvåren, sitter jeg og funderer på hva jeg skal fortelle om på bloggen min denne måneden, når tanken om å spørre Roberta Carreri om et intervju, kommer flyvende inn. Fra hvor vet jeg ikke. Jeg sender henne en melding: Jeg har startet en blogg om embodiment, praksis, perspektiv og filosofi, kan jeg få intervjue deg om Antigone? Roberta er en av mine aller største helter i hele verden. Jeg blir så glad som en lottovinner, når hun svarer ja ganske raskt! En merkelig samtidighet er at Roberta har fått vite av regissør Eugenio Barba at hun skal spille Antigone igjen, den gamle versjonen, i Odinteatrets neste forestilling. Antigone, en ung kvinne, full av liv og full av kjærlighet, blir levende begravet, fordi hun hører på sin egen samvittighet, og ikke på hva kongen befaler.

Det er en av de mest kjente klassiske teaterhistoriene vi har. Til akkurat denne forestillingen utviklet Odin Teatret en helt ny metodikk for å skape scenisk nærvær. Odin er eksperter på akkurat dette. Hva er egentlig scenisk nærvær? Dette forsker de på gjennom alle sine forestillinger. Den teknikken de kalte ”marmor” eller ”marble” kan du høre mer om i intervjuet. ”The feeling is coming out of the action” sier Roberta. En fysisk struktur som er veldig klar og presis gir deg et veldig klart kroppslig minne. Som skuespiller vil hun ikke ”illustrere” en følelse, det er bedre når følelsen kommer ut av selve handlingen. Hun går inn i detaljer om dette og om kompleksiteten i historiens sammenhenger, i intervjuet som du kan høre her nedenfor. Odin Teatret har aldri vært redd for å gå rett inn i kjernen av de store motsetningene, både teknisk, visuelt, emosjonelt, spirituelt og samfunnsmessig, og alt skjer gjennom kroppen. Jeg kan bare anbefale deg å få med deg en forestilling, hvis du skulle være så heldig å få sjansen.

Beskjeden fra Antigone, den unge kvinnen som sa nei, og ble levende begravd, gikk rett til kroppen, og ikke via hodet. Det var kanskje det Odin ville, da de valgte å spille forestillingen på gammel koptisk og hebraisk dialekt? Vi hørte og kjente kraften, urettferdigheten, kjærligheten, følelsen, uten filter. Det trengs ekstrem disiplin, utholdenhet, og personligheter for å skape det som Odin Teatret har gitt oss. De har vært en pioner på en reise som vi egentlig alle trenger å gjøre. Reisen tar oss inn i det eksistensielle spørsmålet om hvordan vi selv som mennesker er skrudd sammen.

Jeg har lært at det er sånn, at de viktigste tingene vet vi ikke med hodet, men med magefølelsen, intuisjonen, instinktet, eller samvittigheten. Fornuften stiller seg gjerne opp på den motsatte siden og finner alle grunnene for at dette antagelig ikke er sant eller viktig. I intervjuet snakker vi om det å følge magefølelsen. Vi snakker om stor urettferdighet, og om det som hendte med Antigone i forhold til Black Lives Matter i 2020. Og om at noen ganger er teatret mer virkelig enn virkeligheten.

Du kan se i intervjuet at jeg er nokså ”star struck” over å snakke med Roberta, i alle fall ser jeg det tydelig selv; jeg fniser for mye, det er pinlig! Sjenansen er fortsatt en del av meg, det har den vært siden jeg var liten. Da jeg gikk på skolen, ville jeg nesten heller dø, enn å hoste høyt i klassen. Nå er jeg heldigvis blitt tryggere i kroppen min. Er vi ikke trygge i vår egen kropp, så er vi ikke trygge noen steder. Når vi kjenner føttene våre, og grunnen under oss, så er vi trygge, selv om vi ikke vet hva som kommer. Det er en trygghet som hviler i et skritt av gangen. Jeg har opplevd at embodiment praksiser som det fysiske teateret har gitt meg følelsen av å være på plass i kroppen. Da ble det også rom for å skape noe. Jeg fant Hans og Gretes hvite stener, en annen historie som også handler om å finne veien hjem. Det er jo bare det, det hele handler om.

Og her er det, intervjuet med Roberta Carreri fra Odin Teatret, det varer ca 20 minutter.

Du trenger ikke være en topptrent scenekunstner som forsker på fagfeltets ytterste avantgarde, for å kunne ha denne befriende opplevelsen av å være helt tilstede, i synk med deg selv i din egen kropp. Noen heldige kanskje bare har dette naturlig. Men det kan oppøves hos alle, og da trenger du en regelmessig praksis over tid.

Jeg tror på at det hjelper å praktisere. Daglig, ukentlig, månedlig, i hvert fall regelmessig. Det finnes mange praksiser å velge mellom. Men velg en du liker, start med den, fortsett med den, og ta den med inn i livet ditt. For meg er det 5rytmer som er den praksisen jeg har fortsatt med, og alltid kommer tilbake til, fordi den funker for meg hver gang. Her har vi en praksis hvor vi kan ta med alt til dansegulvet, og et rom hvor vi kan være alt det vi er, og gradvis bli helere. Sånn forandrer vi verden, et og et skritt. Alle fortjener å finne veien hjem, å få være full av liv og kjærlighet. Alle fortjener å få danse sin dans.